Nå sitter jeg her, på gulvet på rommet mitt, hører på "TIK TOK", og er blodnervøs! Vi snakker ikke litt, nei, det er stor porsjon nervøsitet som har limt seg fast i magen, og det er rett og slett umulig å bli kvitt det. Har dere noensinne opplevd det? Det skjer med meg HVER gang jeg er nervøs. Samme hva det er, jeg har lyst til å døøøøø.. Har hundretusen sommerfugler, jeg er maks kvalm, og vet ikke om jeg skal le eller grine. Er det en ting jeg er flink til, så er det det å bli nervøs! Jeg prøver å fortelle meg selv at det her er ikke noe å være redd for, eller grue seg til eller være nervøs over, men omvendt psykologi fungerer dårlig på meg, for innerst inne VET jeg at jeg bare lurer meg selv, og fortsetter å være et nervevrak. Og da kan du jo lure, hvorfor i alle dager er så du så inne svarte skogen så nervøs? Jo, NÅ skal dere få høre... Vi har ChristmasDance i kveld, om tre og en halv time(!), og jeg kjenner knapt daten min. Det her er ingen blinddate, det driver jeg ikke med(... for jeg hadde nok blitt OVERnervøs, og dødd), det var faktisk jeg som spurte(hallo girslchoice), og jeg visste jo hva jeg gikk til! Jeg spurte fordi jeg syntes han var søt, og fordi jeg tenkte at han kom til å bli morsom å være sammen med(å nei, jeg mener ikke sammen som kjærester om dét skulle skape tvil hos dere). Nå begynner jeg nesten å få kalde føtter. Ikke helt enda, men nesten. Jeg er livredd for at vi ikke skal ha noe å snakke om, at alt blir kleint og rart og superubehagelig. Jeg ber indre bønner til høyere makter om at han kommer til å snakke, så jeg slipper å ha en samtale med meg selv. Da kan jeg like gjerne la være å gå. Jeg har tenkt i hele dag på ting vi kan snakke om, men når øyeblikket kommer, er jeg sikker på at jeg kommer til å glemme absolutt alt. Her snakker vi KRONISK sykdom, for det her er noe jeg har levd med hele livet, og kommer til å leve med de neste hundre årene og. Av denne grunnen tviler jeg på at jeg er ekte ekteskapmateriale, for jeg vet ikke om jeg kan leve med EN person bare resten av livet mitt, og jeg kommer nok til å få kalde føtter på bryllupsdagen, om jeg noensinne kommer så langt... Ha ha, nå har jeg nok skremt vettet av alle potensielle ektemenn der ute, men det her er bare sånn som jeg er. TAKE IT OR LEAVE IT, sier nå bare jeg.... Uff, jeg får bare hoppe i det! Jeg har en veldig fin kjole, og MANGE SØTE venner som venter på meg på dansen, så jeg satser på at det går bra. Vi må bare ha noe å snakke om de fem minuttene det tar å kjøre til skolen, og den lille stunden vi bruker på å finne folk, men det skal jeg nok klare. Jeg kan ikke spise når jeg er nervøs, men jeg kan for sure SNAKKE. Er ganske god på snakking, så lenge jeg kan snakke med noen, og ikke bare med veggen. Ikke misforstå, veggen er fin å snakke med den, men nå skal jeg tross alt på date(HOLY COW, jeg skal på DATE, dere) med et levende menneske, så jeg får nok oppføre meg deretter.. I morgen, eller når jeg gidder (høhø) skal dere få updates på hva som skjedde, og bilder! Har til og med plass til kameraet i vesken, ikke dårlig!
Nei, nå må jeg hoppe i dusjen, for om en times tid kommer en venninne over for å ordne håret mitt, for hun er så søt som tilbød seg å gjøre det, siden jeg er fullstendig RETARDED når det kommer til hår. Jeg kan slette det, og det er vel det eneste jeg kan. Kan vel like gjerne barbere av meg alt håret, det hadde jeg kanskje klart....
VI SNAKKES(ønsk meg LYKKE TIL)
xoxo
